Community’s Sixth

As a fan of perennial sitcom underdog Community, I was happy to read it was granted a very unlikely stay of execution by Yahoo!. The show pretty much ended on a perfect note after its third season, and if you’ve never seen Community, just watch those first seasons and ignore what comes after. (Of course, once you watch the first three, you’ll just want more. That’s how it works.)

The Yahoo! Screen experience is … not good. At first I thought it was just my slow-ish connection, but I’ve seen several others complain about the same thing. It was laggy and image quality kept jumping from sharp to blurry. A shame, really but hopefully they’ll get it fixed soon. Of course, a sub-par online viewing experience is also exactly what you’d expect to end up with where Community‘s involved.

Anyway, the show itself is a few characters short, and their absence is felt. Furthermore, the pace feels … off. New cast members Keith David and Paget Brewster acquit themselves well, though, and Jim Rash is always a delight.

The good news is that there’s still plenty of hilarious stuff on display and while returns may be diminished, the reduced cast is still worth hanging out with. With everyone’s contracts ending after this season, it’s a safe bet that this is Community‘s final lap, so I’m crossing my fingers it’ll end on as strong a note as 30 Rock and Parks & Recreation.

23.03.2015 • Permalink

Obama and America, they are like females. They are feminized men,” he said. “But you have been blessed by a man who is a man, and we envy that.

A British speaker at a (let’s not mince words here) fascist gathering in Russia. From the NY Times.

23.03.2015 • Permalink
22.03.2015 • Permalink

The rest of the world was at That Lesson, the one we missed because of a toothache or diarrhoea, the one where they – the rest of the school – were told how the world works and how to comport themselves with confidence and ease. We all missed it and have felt insecure ever since. Stephen Fry, More Fool Me

19.03.2015 • Permalink

Interstellar (2014)

Nolans science-fiction epos ønsker nok å være dypere enn den egentlig er, men selv med spilletid på nærmere tre timer, blir det egentlig ikke langdrygt. La det være sagt: Nolan trenger nok snart noen som kan si «nei» og gå litt hardere til verks med klippesaksen, men Interstellar males på en stor skjerm av en dyktig regissør.

Det er visstnok Nolans svar til 2001, og deler flere elementer. Gode prestasjoner og nydelige visuelle inntrykk glir sammen og bygger en overbevisende verden, eller skal jeg si univers? Filmen kommer nemlig nærmest det opphøyde når den befinner seg i det ytre rom. Sekvensene er meget vakre, og romskipet som passerer Saturns ringer fremstår som ganske ikonisk.

Skuespillerne gjør generelt en god jobb; særlig er far-datter forholdet mellom McConaughey og Chastain godt nok til å holde på det menneskelige elementet. Hans Zimmer har også laget et interessant soundtrack som i det minste ønsker å hinte om det sakrale. Det er overveldende til tider, og McConaughey mumler som vanlig endel, noe som gjør at dialogen til tider forsvinner.

Jeg vet ikke om dette er en film jeg kommer til å vende tilbake til mange ganger, men det var absolutt en fin opplevelse. Denne og Gravity gir håp for at skikkelig science fiction er på vei tilbake.


Regissør: Christopher Nolan
Med: Matthew McConaughey, Anne Hathaway, Jessica Chastain, Matt Damon, m.fl.

15.03.2015 • Permalink

Much Ado About Nothing

Whedons versjon slår meg som litt mer konsekvent i tonen enn Branaghs versjon fra 1993. Skuespillerne gjør alle en god jobb, og da særlig Fillion som Dogberry. (Jeg syntes alltid Keaton var overdreven i sin tolkning, mens andre mener han var det beste. Jeg hadde gladelig sett en serie med Fillion og kollegene.)

Det hele er uglamorøst og intimt, og det lyser kompisprosjekt lang vei, men gode prestasjoner og effektiv cinematografi åpner opp for dialogen. Det er unektelig litt slitsomt med versekunst fra det 16. århundre, men med litt hjelp fra underteksten går det generelt greit.

Som en siste tanke synes jeg at den moderne settingen tydeliggjør de mer ugreie aspektene i handlingen – selv om det er en komedie skurrer det litt når Hero tar Claudio tilbake uten å mukke, etter at han dumpet henne foran hele bryllupet. Beatrice hadde aldri stått for noe slikt, men så er også Beatrice en fullendt karakter, og Hero kun en skisse.


Med: Amy Acker, Alexis Denisof, Sean Maher
Regi: Joss Whedon

06.03.2015 • Permalink

Alan Partridge: Alpha Papa

Det sier seg selv at det blir moro når Alan Partridge ender opp i et gisseldrama, ikke minst fordi det (selvfølgelig) er dels hans egen skyld.

I Alpha Papa finner vi Partridge tilbake på lufta i Norwich. Når nedbemanningsspøkelset truer hans karriere, saboterer han for kollegen sin, som gjengjelder dagen etter med å ta alle på stasjonen som gisler. Han vil bare snakke med Alan, som prompte blir sendt inn av politiet.

Filmen tar steget fra liten til stor skjerm ganske greit, men etter med forhistore som omfatter radioprogram, talkshow og selvbiografi, virker det ganske naturlig å utvide til film. Coogan klarer fortsatt å gjøre Partridge morsom i sin selvopptatthet, men den såre nerven som gjør ham til en fullendt karakter er der stadig. Alpha Papa er jevnt over meget morsom – vel å merke om du liker karakteren – og med spilletid på greie 90 minutter rekker den ikke å bli langdryg.


Med: Steve Coogan, Colm Meaney
Regissør: Declan Lowney

02.03.2015 • Permalink