Much Ado About Nothing

Whedons versjon slår meg som litt mer konsekvent i tonen enn Branaghs versjon fra 1993. Skuespillerne gjør alle en god jobb, og da særlig Fillion som Dogberry. (Jeg syntes alltid Keaton var overdreven i sin tolkning, mens andre mener han var det beste. Jeg hadde gladelig sett en serie med Fillion og kollegene.)

Det hele er uglamorøst og intimt, og det lyser kompisprosjekt lang vei, men gode prestasjoner og effektiv cinematografi åpner opp for dialogen. Det er unektelig litt slitsomt med versekunst fra det 16. århundre, men med litt hjelp fra underteksten går det generelt greit.

Som en siste tanke synes jeg at den moderne settingen tydeliggjør de mer ugreie aspektene i handlingen – selv om det er en komedie skurrer det litt når Hero tar Claudio tilbake uten å mukke, etter at han dumpet henne foran hele bryllupet. Beatrice hadde aldri stått for noe slikt, men så er også Beatrice en fullendt karakter, og Hero kun en skisse.


Med: Amy Acker, Alexis Denisof, Sean Maher
Regi: Joss Whedon

06.03.2015 • Permalink