Endringer

I dag trer jeg inn i den siste uken i pappaperm. Det er unektelig ganske vemodig. Riktignok kan jeg ikke klage; jeg har vært heldig nok til å ha forlenget permisjon, og har vært hjemme med min datter siden desember.


I dag trer jeg inn i den siste uken i pappaperm. Det er unektelig ganske vemodig. Riktignok kan jeg ikke klage; jeg har vært heldig nok til å ha forlenget permisjon, og har vært hjemme med min datter siden desember.

Om en uke skal vi en tur på hytta, det siste gisp før den lille frøken begynner i barnehage og far setter seg på skolebenken på nytt. Det blir altså store forandringer i livet. Det blir utvilsomt travlere, men man skal jo ikke stå helt på stedet hvil, skal man vel?

Da jeg gikk ut i permisjon hadde jeg en idé om at jeg skulle blogge en hel masse om det. Bloggen min har vært slakk en stund, og jeg tenkte at en pappaperm måtte jo være et overflødighetshorn hva inspirasjon angår. Slik gikk det dog ikke; det viser seg nemlig at å stelle unger faktisk tar ganske mye tid. (Har du hørt makan?)

Men jeg er uansett veldig glad jeg fikk lengre tid hjemme. Selv om fars nerver til tider har vært temmelig tynnslitte, har det utvilsomt vært flest av de fine stundene. Det var noe helt eget å høre henne si «pappa» med betydning utover selve lyden for første gang. Da hun tok med i fingeren for å lede meg bort til lekekjøkkenet var jeg umåtelig stolt. De som har unger selv vet selvfølgelig dette fra før. Og sånn gå nu dagan.

Jeg trodde ærlig talt aldri jeg skulle bli pappa, og da graviditeten var et faktum, var jeg redd jeg ville bli en veldig dårlig en. Nå, derimot, føler jeg meg i det minste sånn passe trygg. Det er et greit utgangspunkt, det også.