Vi tenner våre lykter

Det er første søndag i advent. Snøen glitrer med sitt fravær, men regnet har i det minste gitt seg. Rundt omkring tenner man juletrelysene for holde den mørkeste tiden på avstand.

På Vålerenga går det hest og kjerre i gatene; her kan barna sitte på om de vil, og bak disse følger et lite fakkeltog. Toget snor seg gjennom gatene og opp til kirken, hvor treet tennes, gløgg og pepperkaker settes til livs, og årets første julesanger utbasuneres. Korpset spiller mens folkemengden synger, og holder modig ut selv så kaldt og surt det er.

Vi er her for andre gang, og selv om Malin har rukket å bli ganske sliten, er det så mye spennende som skjer rundt oss at hun må følge nøye med på alt og alle, først på pappas skuldre og så i mammas armer. Vi drar før julenissen kommer; han kommer jo allikevel tilbake om et par uker.

29.11.2015 • Permalink

Ant-Man

Underholdende, om ikke-essensielt. En av de, tja, letteste filmene fra Marvel hittil. Det meste flyter på Paul Rudds sjarm og et par inspirerte tablåer; effektene er velgjort, og fanger «annerledesheten» ved å se verden fra maurens perspektiv. Resten er mer eller mindre Iron Man om igjen, og går fra punkt A til B uten altfor mye problemer: helten lærer seg for eksempel å bruke kreftene sine og blir en dyktig kampsportutøver på et par dager. Mot slutten er det en actionsekvens på et visst tog som ene og alene gjør filmen verdt å se.

Man kan lure på hvordan Edgar Wrights versjon hadde vært, men jeg mistenker at den store forskjellen ville vært færre referanser til resten av Marvel-universet; sekvensen med Falcon føltes for eksempel veldig ut som om det ikke hadde mye med resten av filmen å gjøre, utover å si «Se, der er The Avengers!». Som sagt, underholdende tidtrøyte, men ellers lite å hente.


  • Regi: Peyton Reed
  • Med: Paul Rudd, Evangeline Lily, Michael Douglas
  • År: 2015
29.11.2015 • Permalink

Kingsman

I følge et par anmeldelser er dette en problematisk, reaksjonær smørje hvor Obama er en av de slemme og Ronald Reagan redder verden via proxy. Det kan så være. Kingsman er utvilsomt overdrevent tullball, der blodet spruter og kroppsdelene flyr i alle retninger, men det er ikke noe galt i det.

Det er unektelig en uventet glede i å se Colin Firth – selveste Mr Darcy! – i full berserkergang. Sånn er det bare; det er selvfølgelig fordi det er helt på tvers av alt annet skuespilleren har gjort tidligere, men det gjør det ikke mindre moro.

Det er sikkert en ugrei subtekst å finne om man leter etter den, men det er å gå glipp av poenget, og helt ærlig: om du ikke kan kose deg med en sekvens der hodene til den internasjonale elite eksploderer tonesatt til Rule Britannia, er du fortapt.


  • Regi: Matthew Vaughan
  • Med: Colin Firth, Samuel L. Motherfucking Jackson, Michael Caine
27.11.2015 • Permalink

I See Red

Som de fleste av mine venner vet, er jeg en ganske ihuga fan av Crowded House. Før Neil Finn startet Crowded House var han dog med i Split Enz, kunstpopbandet til hans storebror Tim og noen av hans studiekamerater. Neil ble med i bandet halvveis uti, og endte opp med å skrive fler av de største slagerne deres: I See You, One Step Ahead og ikke minst Message To My Girl, som like gjerne kunne vært på en av utgivelsene til Crowded House.

Split Enz fortjener så mye mer enn å bare være kjent for å være rullebanen til Neil. Brødrene Finn er gudsbenådede talenter, men Tim har nok et mer avantgardistisk lynne enn lillebroren. (Ikke at Split Enz var kun hans prosjekt, men i følge det jeg har lest, var det mye gjennomtrekk, og han var en av de få konstantene. Det førte til at Split Enz, iallfall i sine tidlige år, var en langt særere greie enn hva noen av dem fikk til senere.

Spilt Enz var kunstudenter og frie sjeler. De var også fra New Zealand, som ligger langt fra det meste, selv Australia, som skal være nærmeste nabo. Tim Finn ville senere beskrive det som «The tyranny of distance», og satte med en kort og presis strofe ord på fjernhetsfølelsen de fleste jeg kjenner fra «Down under» har følt på i sitt liv.

Om dette egentlig hadde så mye å si for den musikalske utviklingen til bandet er selvfølgelig vanskelig å si, men samtidig har jeg alltid innbilt meg at det er en slags lengsel i musikken fra de breddegrader.

Arrangementene til Split Enz er ofte snurrige, til tider med et lite kabaret-aktig preg over seg, men i bunnen ligger det alltid en nydelig melodi. I See Red er en relativt streit rocklåt til Split Enz å være, men det svinger jo bra, og rent estetisk minner videoen om noe Peter Jackson kunne snekret sammen i sine tidlige år.

Spilt Enz brøt opp i 1984, men har jobbet sammen i flere konfigurasjoner siden den tid. Bandet ble senest gjenforent i 2009, dessverre uten trommis Paul Hester, som tok sitt eget liv i 2005 etter å ha slitt med depresjon i årevis.

21.11.2015 • Permalink

The intent of Daesh is – as it was on 9/11 – to frighten and daunt “decadent and soft westerners” into panic and retreat… or else into electing oppressive paranoids who might clamp down on the eclectic openness that is our strength. But as Rebecca Solnit points out in one of the most important books of our time – A Paradise Built in Hell – average citizens simply aren’t wimps. If ten or even a hundred times as many soft targets were hit, we’d simply do what our parents did. Adapt. Be resilient, determined … and win. David Brin

21.11.2015 • Permalink

Atari: Game Over

Overfladisk blikk på Atari i dataspillets gullalder, der det dramatiske fokus er satt på oppgravingen av ET-spillet, viden kjent som tidenes verste, fra en fylling i New Mexico. Utgravingen er udramatisk, ikke minst fordi åstedet har vært kjent lenge. (I ettertid har det også kommet frem at filmskaper Zak Penn valgte å ikke bruke intervju der sted og grunn til dumpingen ble forklart nøye.)

Atari og den tidlige spillindustrien fortjener en mer dyptpløyende, bedre dokumentar enn dette, men det er i det minste hyggelig å se at spilldesigner Howard Warshaw får en slags oppreisning på slutten. Det store funnet forblir litt trist, særdeles når forfatteren Ernest Cline, fyren som skrev Ready Player One, dukker opp i en DeLorean med en plastfigur av ET i forsetet.

Penn gjør et hederlig forsøk på å skape drama på fyllingen, men ender mest opp med å fremstå som halvdum for arbeiderne: – Blir du skuffet om du ikke finner noe? spør han prosjektlederen. – Ja, svarer denne. Så husker man at Penn skrev X-Men: The Last Stand, og alt faller på plass. Grei tidtrøyte, med andre ord, men hadde filmen satt fokus på det virkelig interessante, altså Ataris vekst og fall, hadde det vært langt mer severdig.


  • Regi: Zak Penn
21.11.2015 • Permalink

Ved Ulls kofte! Temperaturen vaket et sted rundt 5 minusgrader i morges, men jeg syklet like forbannet; har jeg først kjøpt vinterdekk, kan jeg vitterlig ikke feige ut med en gang. Turen gikk greit, selv om det ikke tok lang tid før jeg savnet stilongs og ullsokker. (Trenger også en tykkere sykkellue.) Jeg innrømmer åpent og ærlig at det er langt behageligere å sykle om sommeren enn om vinteren, men som kona og disse friskusene hun kjenner stadig påpeker, finnes det ikke dårlig vær, bare dårlige klær, noe som forsåvidt er riv, ruskende galt, men dem om det.

20.11.2015 • Permalink