Paul McCartney skrev som kjent denne, og ga den ut med Wings. Som så mye annet med McCartneys solokarriere, er det litt å elske og litt å hate. Det er tilløp til en god sang her, men den forløses aldri, og i tillegg må lytteren lide seg gjennom en grusom synth-solo.

Det amerikanske bandet The Shins gjør dog et hederlig forsøk på å gripe fatt i det gode i sangen, og resultatet … er ikke så aller verst. Det har faktisk blitt en ganske tøff låt. Kompet er mer rufsete enn hva Wings kom opp med; ganske tung fuzzbass og widescreen surfetrommer, men det passer. Sangen har alltid hørt fragmentert ut, men The Shins tar lappeteppet til McCartney og gjør det til sitt eget.

14.12.2015 • Permalink