10.11.11


Sitter på trikken og titter ut av vinduet. Tar inn sentrum, som er disig i kantene grunnet trøtthet. På holdeplassen utenfor står en uteligger, eller «hjemløs» som det kalles nå, i en klinisk og ulyrisk tid; han stirrer inn i evigheten med skadeskutte øyne. En ung dame setter seg på benken litt bortenfor for å vente på trikken. Lasaronen står og sier noe, hva vet jeg ikke, det kan man ikke høre oTver motorenes rumling, men så ser jeg at skrittet hans mørknes idet en diger flekk brer seg utover de slitte dongeribuksene mens han er i passiar med den tomme luften. Han værer noe, snur seg, og går bort til den unge damen for å spørre henne om noe. Hun ser først skremt ut, men gradvis mykner hun og svarer. Heller ikke dette hører jeg, men han går videre, tar med seg det ville blikket og urinstanken og forsvinner. Hun ser litt etter ham før hun snur seg og ser meg og skjønner at jeg har fulgt med. Hun presser leppene sammen i et lite smil, øyenbrynene hopper kjapt opp, akkurat som når man sier «jaja» og så knurrer trikken før den gjør et lite byks og drar videre på sin ferd gjennom byen.