Lillebjørn Nilsen (1950-2024)
Nå er det helt stille på Sovesal 1.
I går kunne vi lese at Lillebjørn Nilsen hadde gått bort. Han sovnet inn en lørdag, og som noen påpekte, på samme dag som byoriginalen «Kyter’n» fra Vålerenga ble født. Det var nok noe han ville ha satt pris på.
Det er ikke stort jeg kan si om Lillebjørn som andre ikke har sagt bedre, men jeg føler uansett en slags forpliktelse for å skrive noe.
Han er et av de tidligste musikalske minnene mine. Faren min kjøpte Original Nilsen i 1982, da vi fortsatt bodde Majorstua. Han hadde kjøpt den på Imerslund i Bogstadveien, og jeg husker at jeg skulle sove, men lå og hørte foreldrene mine spille platen i stua. Og morgenen etter sto den lent opp mot veggen, slik LP-plater ofte gjør, slik at det milde ansiktet med de nedslåtte øynene tittet sjenert ut i rommet.
Lillebjørn sendte mange reisebrev i sangform; Hei, New York fra nevnte Original Nilsen var med på å farge min egen opplevelse av den byen, og i en av mine favoritter, Angelikas kaker, fanger han essensen av å bare være til et sted i utlandet, uten jag eller tidspress. Han synger om Hamburg, men selv om mine stier gikk annensteds, føles det likevel som om den kunne handlet om meg.
Reisebrev til tross: det var Oslo som var byen med stor «B». Det var Oslo han var fra, det var i Oslo han hørte til, og det var Oslo han diktet inn i sangbøkene – slik hans etternavnebror Rudolf gjorde i lyrikkbøkene.
Jeg vil også slå et lite slag for den (i min oppfatning) sterkt undervurderte platen Sanger fra 1988. Den sank nesten uten et spor; det er en veldig «voksen» plate med tyngre tekster og melodier som ikke er like lettbente eller allsangvennlige, men den gir mye når man først setter seg ned med den.
Sangen Troll er overraskende skarp og direkte for ham å være, og dessverre like relevant i dag:
Du tror at de gamle trollene bor / I en eller annen kurant foss? / Eller trygt forvart i berget det blå? / Nei, trollene finnes iblant oss!
De bor ikke lenger i berget det blå / De har lært seg å myse mot solen / De har lært seg å snakke menneskespråk / Og sitte pent på stolen
I Chagalls gylne snitt synger han både en ligning som utgjør det gylne snitt og starten av Fibonacci-følgen; ikke akkurat hverdagskost, men akk, så vakkert det ble.
Jeg så ham opptre flere ganger, både som soloartist om som del av Gitarkameratene. De siste gangene var litt triste, der en tydelig påseilet Lillebjørn glemte tekstene på flere av sangene. Han lo det bort, og sa det ikke var noe problem siden publikum sang for ham, men det var tydelig at ikke alt var som det skulle lenger.
Helt håpløst var det riktignok ikke: Etter Utøya-massakren ledet Lillebjørn 40.000 oppmøtte i allsang på Youngstorget – Barn av regnbuen, som terroristen Breivik uttalt hatet. Lillebjørn sang med klar og sterk stemme.
De siste årene trakk han seg tilbake til huset på Sagene. Han hadde ikke mer på hjertet, i følge ham selv, men det han hadde sagt tidligere var mer enn nok, for i 2022 kunne Kongehuset meddele:
Hans Majestet Kongen har utnevnt sangskriver og artist Lillebjørn Falk Nilsen, Oslo, til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Det må en så verdig avslutning på et liv som noe. Sovesal 1 er helt stille nå. Hvil i fred.